”Verden har en kant, og den er nærmere enn du tror.”
(Arto Melleri, diktet ”Mau-Mau”)
Vebjørg Hagene Thoes utgangspunkt for tekstilinstallasjonen ”Kontinenterna rør sig i natten” er musikkstykket med samme navn av Tuomo Haapala. Haapala skrev stykket til Arto Melleris dikt “Mau-Mau”, som handler om frigjøringskamp i Kenya på 50- og 60-tallet. Omkring denne historien knyttet til en bestemt tid og et bestemt sted legger så Thoe til andre fortellinger, fortellinger om verdens urettferdighet.
Mediet Thoe forteller gjennom er tekstilkunst, men i en temmelig åpen betydning av begrepet. Det er ingen stram finvev vi står overfor. Uttrykket er gjennomgående røft, enten tekstilene er vevd, applikasjoner eller omsydde striesekker. Materialene er sterkt tilstedeværende, synlige som seg selv, ikke underlagt formen. Ofte er ulike materialkvaliteter satt opp mot hverandre, og de vevde teppene er ganske løst utført på frivev. Enkelte av teppene er montert ut i rommet, og får en skulpturell eller arkitektonisk karakter.
Det sentrale motivet i ”Kontinenterna rør seg” er verdenskartet.Verdenskartet er en framstilling som gir en følelse av helhet, som gir oss et slags grep om en verden som ellers virker for komplisert til at vi kan ta den inn over oss. Samtidig er dette bildet av verden knyttet til forestillinger og fortellinger om verdens tilstand. Stadig møter vi dette kartet i aviser og nyhetssendinger, og svært ofte illustrerer det et statisk bilde mellom fattige og rike, områder i krig og områder i fred.
Thoe omformulerer verdenskartet på ulike vis i teppene. ”Kontinentene stiger” viser urkontinentene, verden for fire hundre millioner år siden, og fungerer som en påminnelse om at Jordens geografi er i konstant endring. I dobbeltvevnaden ”Kontinentene bytter plass” ser vi et verdenskart med omplasserte kontinenter. I ”Det tredje årtusen”, som ikke er noe tradisjonelt teppe, men laget av sammensydde striesekker for tørrfiskeksport, er kontinentene framstilt negativt ved å rakne opp og fjerne tråder slik at duken blir transparent. Kontinentene, landområdene, som ellers er det bestandige, faste mellom havområdene, framstår som det usikre og skjøre.
En måte å forstå disse teppene på, er å se dem som utsagn om verdenskartet som (begrensende) forestilling, om alt det vi legger inn i verdenskartet i tillegg til det geografiske. Framstillingen av geografien blir et bilde på mentale forestillinger.
Ved å bruke striesekker fra et lokalt tørrfisk-eksportfirma bringer Thoe hverdagens gjenstander inn i sitt kunstneriske produkt, og bryter tradisjonelle skiller mellom det kunstferdige og det hverdagslige. I kartet blir sekkene ikke bare en metafor for, men et helt konkret eksempel på, hvordan vi økonomisk og kulturelt er forbundet med resten av verden. På samme måtte vever hun, bokstavelig talt, inn elementer som forbindes med de ulike kontinentene, som sisal, palmeblader og bast for Afrika, hamp og manila for Asia, mens havet er laget av nylontau, ren forbruksvare fra den lokale kystnæringa.
Thoes tepper har også et viktig element av det som kalles en relasjonell estetikk. Det vil si at verket ikke bare skal bedømmes etter skjønnheten, uttrykkskraften, osv. men også etter de mellommenneskelige relasjonene det skaper. ”Det tredje årtusen” er laget sammen med kvinner fra Tanzania, som hun møtte på reise i landet, og flere av teppene er sydd og vevd med hjelp av flyktninger bosatt i Thoes nærmiljø i Stamsund. Slik blir det også mulig å se selve arbeidsprosessen som en del av teppets innhold; prosessen, samarbeidet og kulturutvekslingen fram mot ferdig teppe er kanskje like viktig som den ferdige tekstilen. I utstillingen understrekes dette gjennom bildeprojiseringen som viser arbeidet med teppene.
Det siste teppet, ”Den gale moras dør”, tar oss ut av kartet og inn blant mennesker. Formspråket i teppet, med de vertikale, abstrakte mønstre som bryter opp bildet og skiller figurene, samt spillet mellom flate og romvirkning, gir assosiasjoner til en annen politisk kunstner med veven som medium, Hannah Ryggen.Temaet er smerten over tapet av en sønn, og siden vi nå er inne i Thoes fortelling, skal vi se det på bakgrunn av verdenskartet. Smerten er den samme, enten man befinner seg på ”toppen av verden”, eller ”nede i Afrika”. Legger vi nå til at det i Thoes tepper også ligger flettet inn en svært personlig erfaring knyttet til det å miste et barn, får teppene nok en fortellende dimensjon.Vår egen, personlige verden er alltid skjør, alltid utsatt. Men samtidig er det nettopp dette som gir oss muligheten til å ha empati med andres livssituasjon. Måten Thoe lar liv og kunst, bilde og forestilling henge sammen på i ”Kontinenterna rør sig i natten” blir i seg selv en framstilling av dette.
Svein I. Pedersen, kunsthistoriker
og daglig leder v. Nordnorsk Kunstnersenter
